Til Malawi på velferdspermisjon

I Magnus Legal har vi en ordning hvor ansatte kan søke om inntil to måneder permisjon med lønn for å delta i ulønnet veldedig arbeid. Det er opp til den ansatte selv å bestemme hva slags arbeid, og begrunne permisjonen i en søknad. Men det kan være suppekjøkken for vanskeligstilte, besøksvenn for eldre eller innsatte, omkjøring av mat og ved, eller egentlig hva som helst. Den enkeltes bidrag er selvfølgelig viktig, men det viktigste er at vi tar oss selv ut av komfortsonen og opplever hvordan livet er for dem som ikke har klart seg så bra.

 

Selv reiste jeg til Malawi, og jobbet på et hjelpeprosjekt på landsbygda der. Oppholdet kom i stand i samarbeid med en norsk non-profit organisasjon som hadde kontakt med ulike hjelpeprosjekt i alle deler av verden. De gav gode råd om valg av prosjekt, prosjektets ramme, arbeidsoppgaver, egen sikkerhet, og mye mer.

 

Jeg ble sendt til Mawa-project på landsbygda utenfor Malawis tidligere hovedstad Zumba. Prosjektet omfattet ca. 25 landsbyer i et område på noen mil. Landsbyene lå i gangavstand fra hverandre, og en landsby bestod typisk av fire til fem hus, med like mange familier.

 

Selv bodde jeg i et av de beste husene i området, men det var likevel ikke norsk standard. Langt fra. Sanitærforhold, varmen, malaria og mangel på lys, elektrisitet, internett og kontakt med omverden forutsetter at du er forberedt. Men det gikk bra. Jeg ble godt tatt imot, menneskene smilte, tre måltider hver dag og en kø av nye inntrykk. Jeg vil gjøre det igjen.

 

The Mawa-project hadde fire fokusområder, alle basert på frivillig arbeid fra lokalbefolkningen. Jeg var eneste ikke-afrikaner i mils omkrets. De eneste ikke-afrikanere jeg traff var unge backpackers på rundtur i Afrika. Ikke alle oppførte seg som om de var på besøk i et fremmed land.

 

De fire fokusområdene var i) familier med handikappede barn, ii) eldre, iii) ungdom og iii) AIDS syke.

 

Stort sett var visst malaria ikke noe problem for voksne. De lo av meg når jeg var bekymret etter et myggestikk. Men barn kunne bli hardt rammet, og mange var blitt lam etter å ha fått malaria som spebarn. Offentlige ordninger var fraværende, så her stilte frivillig i landsbyene opp med mat og hjelp til praktiske ting.

Det samme gjaldt eldre, som på et eller annet vis ikke klarte seg alene og hvor hjelp fra nærmeste familie ikke var tilstrekkelig. Vi ordnet med avfallsgrop, reparerte hus, plantet mais og vasket klær. Jeg vet ikke hvor mye jeg var til hjelp, men de fant i hvert fall underholdning i besøket fra andre siden av kloden.

 

Arbeidet i ungdomsgruppen var interessant. De var aktive i det frivillige arbeidet i de andre gruppene, og hadde blitt tildelt et eget stykke land hvor de i fellesskap dyrket mais. Vi møttes på avtalt sted, og gikk ofte langt til der hvor jobben skulle gjøres. Innsatsen var slik at jeg ikke klarte å holde følge. På maisåkeren tok de ikke pauser, og de gravde disposal-pits med stor innsats.

 

Det mest interessante var likevel samtalene om hvilke drømmer de hadde. For det hadde de. Alle. De skulle bli medical doctors, teachers, pilots, mechanics og mye annet.

 

Arbeidet med AIDS-syke gikk stort sett ut på å involvere dem, og vise andre at det ikke smitter. De deltok derfor i det frivillige arbeidet, og vi møttes ved den «lokale» butikken og tok oss en Frozy. Frozy var en lokal brus. De hadde selvfølgelig ikke råd til å kjøpe Frozy selv, men en flaske kostet ca. 1 norsk krone. Så da ble det Frozy likevel. Midt på plassen foran butikken, etter en hederlig frivillig innsats et eller annet sted.

 

Det er et problem med hjelpearbeid i Afrika at mange vil bidra. Det finnes et utall NGOs (Non Governmental Organizations) med mer eller mindre reflekterte hjelpeprosjekter. Felles for alle er at de er finansiert utenfor Afrika. The Mawa-project er et av dem. Et ønske om å hjelpe er derfor ikke nok. Man må finne bidrag som faktisk er til hjelp.

 

Selv samlet jeg inn penger til 10 tonn gjødsel. Jorden er utarmet, og maisavlingene for små til at alle blir mette. Det gav mening å donere 10 tonn gjødsel. Det var nok til alle, og det ble fordelt i ordnede former. Maishøsten ble den beste på lenge. Men hjelper det? Neste avling får ikke gjødsel, og da er de tilbake der de var.

 

Jeg har fått spørsmål om jeg synes jeg med dette oppholdet har hjulpet noen, og må erkjenne at det nok er jeg selv som har hatt størst utbytte av turen. Antagelig hadde det vært til større nytte om jeg donerte pengene jeg brukte til reise og opphold, og Magnus Legal to måneder av min lønn. Men det å oppleve at mennesker på andre siden av kloden er som oss, og at de smiler fra øre til øre selv om de ikke eier «nåla i veggen» er en erfaring jeg ikke vil være uten.

 

Det er en hverdag langt fra vår, og jeg håper våre ansatte bruker velferdspermisjonen til å erfare hvordan verden er utenfor advokatkontoret.

 

Christian Fredrik Magnus