De fleste offentlige oppdragsgivere er godt kjent med anskaffelsesregelverket, som gir regler for hvordan offentlige oppdragsgivere skal gå frem ved inngåelse av ulike typer kontrakter. Et vilkår her er altså at det foreligger en gjensidig bebyrdende avtale mellom den offentlige oppdragsgiver og leverandøren.

Men der offentlige aktører yter direkte tilskudd til en leverandør, eller kjøper noe til overpris eller inngår kontrakt på vilkår som ikke er markedsmessige, har vi ytterlige et EØS-regelverk som offentlige oppdragsgivere må huske på – nemlig statsstøtteregelverket.

Dette regelverket omtales også gjerne som forbud mot offentlig støtte.

Formålet med statsstøtteregelverket er å unngå at offentlige midler brukes til å selektivt begunstige et selskap eller en annen sammenslutning, slik at denne får en urimelig konkurransefordel – noe som igjen kan forringe konkurransen i det aktuelle markedet, og virke negativt på næringsutvikling og innovasjon.

Det finnes imidlertid mange unntak fra denne hovedregelen, både for såkalt bagatellmessig støtte, samt at man har forhåndsdefinert ulike gruppeunntak som ikke skal anses som ulovlig å gi støtte til.

For norske kommuner er det viktig at der man yter direkte støtte, gjennomfører salg av kommunal eiendom eller kjøper varer eller tjenester på ikke-markedsmessige vilkår, sørger for å vurdere støttens lovlighet.